I går satt jeg som vanlig og dinglet på nettet, og plutselig begynte Prada å gneldre som besatt ute i hagen. Jeg skvatt skikkelig, for den hunden gneldrer ikke. Jeg har hørt henne gneldre EN gang på de 3 årene jeg har hatt henne. Jeg gikk ut og ba henne holde kjeft, og slutte å oppføre seg som en idiot, men hun bare fortsatte. Hun enset ikkem eg som kjeftet engang.
Jeg tok henne i nakken, og nesten slengte henne inn og ba henne gå å legge seg! Skam seg!!! Hun gikk og la seg, men fortsatte å gneldre, og da begynte jeg å ane uråd...
Det var da jeg oppdaget at Punketrollet faktisk ikke var å se. Jeg tenkte at hun sikkert hadde gått ned til nabo1, for de synes det er såååå koselig å gi hundene mat, så dit reker jo hundene rett som det er. Jeg tok Prada med meg for å hente Punk der nede. Jeg ropte, men ingen Punk var å se. Det var da pekksnodig... Vi gikk helt ned til veien, og da begynte jeg å bli alvorlig bekymret. Og magefølelsen min var elendig.
Vi tuslet oppover igjen, og da jeg var halveis oppi bakken igjen, så kom husvertinnen min og mannen hennes løpende. De fortalte at nabo2 hadde hørt Punky hyle hysterisk oppi skauen, så de hadde løpt opp dit. De hadde hørt bjeffing, og så fant de Punketrollet på en steinhylle. Hun var skadd, og blødde fra en liten rift i siden, og hadde en ganske stor blodansamlig under brystet.
Jeg har aldri før truffet nabo2, og jeg er så evig takknemmelilg for at de løp opp og fant Punky, og for at de tok henne ned til seg.
De hadde lagt henne i et bur, men varme tepper. Snilleste naboene!!!
Jeg bar henne hjem, og da hørte jeg at det kom rare lyder når hun pustet. Herregud, hun har punktert en lunge, tenkte jeg! Jeg ringte veterinærvakten (heldigvis har jeg nummeret lagret på mobilen min!) Jeg forklarte hva som hadde skjedd, og veterinæren mente det hørstes ut som punktert lunge. Selvfølgelig var han mange mil unna på et akutt-oppdrag, men han skulle ringe meg når han nærmet seg Sveio igjen.
Jeg ringte hysterisk til Alfen, og gråt så tårene sprutet! Han var i Haugesund, men kastet seg i bilen, og kjørte hjem.
Jeg bar lille Punk med meg, innpakket i vinterjakken min, og la henne i framsetet på bilen min, og så kjørte vi bort til Alfen mens vi ventet på telefon fra vetten.
Rundt midnatt ringte vetten, vi kunne komme. Alf bar Punken vår, og jeg kjørte den korte biten bort.
Da vetten så Punky ble han ganske dyster, og sa rett ut at dettte var skikkelig ille. Tårene silte, jeg var knust av sorg og skyldfølelse.
Han sydde såret, og prøvde å suge ut falsk luft, som han kallte det. Men det er ikke så lett å treffe riktig uten røngen. Vi var der i halvannen time, og jeg aner ikke hvor mange sprøter og greier hun fikk på den tiden. Alt er bare grøt i hodet mitt.
Ble henvist til klinikken i by`n, for der har de røntgen apparat.
Nå har vi akkurat kommet hjem derfra, og Punk har fått smertestillende, så nå klarer hun i allefall å gå litt forsiktig på stuegulvet.
Røngen viste heldigvis at det ikke var så ille som vi fryktet. Lungen ser hel ut, men hun har endel luft mellom huden og lungen på et vis.
Det skulle visst bli bra av seg selv. Har fått respet på medusiner, og hun skal ha ro i et par uker.
Han mente hun ville bli god som ny etterhvert.
Jeg er trøtt, sliten, utmattet, og har fortsatt bare lyst å grine.
Jeg skal ALDRI mer kjefte dersom Prada gneldrer, for da vet jeg at det er en grunn til det. Neste gang skal jeg ta hintet med en gang.
