Jaja, god tid er viktig, og jeg hadde VELDIG god tid.
Alfebassen (som skulle kjøre oss til flyplassen), og Mari-Lene kom seg også ut av sengene etterhvert, og jeg kunne raskt fastslå at Mari-Lene var i allefall IKKE våken selv om hun tilsynelatende sto oppreist. Siden vi hadde så god tid, så sløvet hun på sofaen til vi skulle kjøre.
Trøtt som en strømpe!
Da vi var klar til å kjøre, så var fortsatt over 1,5 timer til vi skulle møte Mamma & Julia på flyplassen. Tiden gikk supertregt, så jeg bestemte at vi heller skulle kjøre innom til Mamma og de, for å hjelpe Julia å passe på at mamma fikk alt med seg. For det er nemlig ikke en selvfølge!!!
Det virket tilsynelatende som om hun hadde kontroll på både pass, penger, mobil og kamera.
Jøss... Jeg hadde jo forventet at hun skulle glemme minst en av delene! Jeg var mektig imponert over Mamma!!!
Det varte ikke så lenge, for da Piero kom for å kjøre Mamma & Julia til flyplassen, så holdt Mamma på å glemme hele trillekofferten sin midt på gulvet. Heldigvis var vi andre på vakt, slik at fikk minnet henne på den.
Til slutt var både folk og kofferter på plass i bilene, og vi satte kursen mot flyplassen.
Da vi kom ut på veien var selvsagt morgenrushet i gang, og det så ut som alle skulle samme vei. Alfebassen fant ut at han heller skulle kjøre gjennom sentrum, enn å følge hovedveien, for da ville det sikkert gå litt kjappere. Piero fortsatt rett frem på hovedveien.
Nuvel... I sentrum myldret det jo av busser og fotgjengere. Herregud, man skulle nesten trodd det var 17 mai, så folksomt var det! Enden på visa var det tok minst like lang tid å kjøre gjennom sentrum, så Piero sin bil med Mamma & Julia, ankom flyplassen 5 minutter før oss. Hrmf...
Jeg og Mari-Lene sa "hadet" til Alfebassen, og gikk inn på flyplassen. Der fant vi mamma & Julia med en gang, de hadde akkurat printet ut sånne "klistremerker" til å henge på koffertene våre. Etter litt om, og men, hang klistremerkene slik de skulle, og vi gikk til innsjekkingen. Koffertene trillet lydig avsted på båndet, og damen bak skranken ønsket oss god tur. Jo,jo... Det var jo lov å håpe, tenkte jeg mitt stille sinn.
Vi satte kursen mot sikkerhetskrontrollen. Mari-Lene hadde pc`n sin som håndbagasje, og lurte på om hun måtte ta den ut av vesken for å sende den gjennom. Ja, sa jeg. Nei, sa Mamma. Jo, sa jeg. Nei, sa Mamma. Neivel, sa jeg. Mamma skal jo liksom kunne sånn som dette.
Da det ble Mari-Lene sin tur, sa sikkerhetsmannen: Du må ta den ut av vesken.
HAH, tenkte jeg! Jeg hadde rett!
Det var fortsatt lenge til flyet skulle gå, så vi satt oss på kafèen, og slappet av, og skravlet om alt mulig. Vi mimret selvsagt om tidligere turer, og måtte le litt av ting vi har opplevd.
Når Mamma snakker om morsomme ting, så blir hun av og til litt over-ivrig, og da er det ikke så lett å holde kontrollen på ting. Så mens hun satt der og snakket som en foss, og gestikulerte med armer og bein, så spyttet hun plutselig ut den halvsugde fisherman`en hun hadde i munnen. Den landet pent og pyntelig... på MEG!
Mamma, Julia, og Mari-Lene lo så tårene trillet. Jeg lo ikke. I allefall ikke med en gang.
Selv om vi hadde det ganske morsomt, så er det jo begrenset hvor kult det er å vente på fly liksom. Akkurat da vi tok frem mobilene våre for å slå dem av, så oppdaget Mamma at hun hadde fått en info-sms av SAS. "Blablabla... forsinket fra 09.40, til 10.20..."
Akk ja... da var det bare til å vente videre der vi satt. Bare litt over en time til flyet skulle gå da. Vi ventet, vi skravlet, vi fniste, vi lo, og prøvde å ikke tenke på at vi ventet.
Etter 20 minutter tikket det inn ny sms: "Deres avgang SK1461 til Oslo er ytterlige forsinket. Ny avgang kl 10.40." ARGHHHHH! Vi kikket på klokken, og innså at det var bare litt over en time til. Igjen...
For å få tiden til å gå, så fant Julia ut at hun skulle kaste på blink. Hun snappet til seg Mammas lue, og skulle prøve å kaste den slik at den havnet på hodet hennes. Jeg trenger vel ikke si at folk kikket rart? Dere ser det for dere sikkert, og da skjønner dere garantert at folk trodde de var litt "lett møblert" disse to tullingene! Dama på nabobordet flirte sånn at hun måtte snu seg vekk, slik at vi ikke skulle se det. men vi så det jo likevel da.
Etter noe som minnet om en hel evighet, så kom endelig flyet vårt! jeg spratt opp, klar som et egg til å gå ombord. Det gjorde de fleste andre som hadde ventet i evigheter på flyet også. Men ikke Mamma, Julia og Mari-Lene. Det var jo plass til alle, og alle skulle jo få komme ombord, så hvorfor i huleste skulle de liksom gidde å stå i kø!?
Jasså ja, tenkte jeg, det er sånn det skal være altså! Så jeg gikk med målbevisste skritt helt bort til gate`n vår. Helt alene. Blant masse fremmede folk. Huttetu.
Og der sto jeg, nesten først i køen, la "the fing" på den fingerdingsen, og gikk på flyet helt alene i verden! (Ja, alle de fremmede folkene regner jeg jo ikke med.)
Da Mamma, Julia og Mari-Lene omsider kom dinglende inn på flyet, satt jeg og smilte triumferende! Hah! DET hadde dere ikke trodd om mors lille Elling! Snakk om å møte frykten face to face! Snakk om å sprenge grenser! Sosialangst gakk hjem og vogg!!!
Egentlig burde jeg nesten fått sånt fint skilt på meg, "jeg reiser alene". Og på baksiden kunne det stått; "For de andre driter i meg". Hahaha...
Mari-Lene hadde aldri tatt fly før, så jeg var spent på hvordan hun ville synes det var. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg, for hun syntes det var knallgøy. Hun og Julia satt bak meg og Mamma.
Turen gikk greit, og vi landet trygt på Gardermoen i god tid før flyet til Køben skulle ta av.
Vi kikket litt i butikker, hadde tissepause, og tulset mot gate`n i god tid før flyet skulle gå. Det var temmelig masse mennesker der også, så nok en gang nektet reisefølget mitt å stå i kø. Herregud for en gjeng! Men nå var det ikke noe problem for "Elling - The globetrottar". Jeg stillte meg i kø med den største selvsikkerhet ( i allefall håpet jeg det så slik ut...), fant frem pass og boardingcard, og følte meg kjempekul!
Nok en gang gikk jeg ombord alene, og fant plassen vår. Mamma, Julia og Mari-Lene bare flirte av meg da de kom like etterpå.
Fra Oslo, til Køben tok det ca 50 minutter, og turen gikk helt greit, men var litt kjedlig. Mamma ville bare lese en bok, så hun var jo helt ufattelig usosial. De to jentene bak oss, Mari-Lene og Julia altså, var bare stygge med meg. Julia prøvde å kaste snørrpapir på meg, ÆSJ!!! Og Mari-Lene lot tærne sine krype frem til meg mellom setet og veggen. URK!!! Jeg hater tær!
Men altså, dersom det er noen som leser denne bloggen, så må jeg bare spørre: Er det anlig at det ikke finnes noen "rad 13" i fly? Jeg og Mamma satt nemlig på rad 12, og Julia &Mari-Lene satt rett bak oss, og det var rad 14! Er virkelig folk så overtroiske at de ikke kan ha noen "rad 13" på fly?
Dette lurer jeg virkelig på.
Ca 10 minutter før vi landet, så klarte jeg å duppe av en liten stund, øynene bare gled igjen a seg selv. Og så bråvåknet jeg plutselig med et rykk i det flyet traff rullebanen. Herreguuud som jeg skvatt! Da var jeg sikker på at vi hadde styrtet, og min siste time var kommet. Det utrolig morsomme reisefølget mitt klarte selvsagt ikke la være å le. Dommingene! *Snurt*
Siden jeg hadde vært så flink å reist "alene", bestemte Mamma at nå var det min oppgave å finne ut hvor vi skulle hente bagasjen vår, og hvor vi kunne kjøpe togbiletter inn til sentrum. Begge deler var jo kjempeenkelt for en slik bereist person som meg. Så vi fant bagasjen, og togbilett-maskinen.
Mamma kjøpte biletter, og så gikk vi ned på perrongen og ventet på toget. Det kom like etter, og vi halte og dro i koffertene våre, og veltet inn sammen med masse andre folk.
Vi fant oss en vogn som var helt tom, og det passet jo fint siden vi hadde så masse bagasje! Vi satt oss ned, og pustet ut. Guri malla så flott tog da! Der var det jo bord mellom setene, og myke, lyseblå puter på nakkestøttene. Jaggu har de fine tog i Danmark altså!
Det burde ha ringt en klokke da. Det burde det, men det gjorde det altså ikke...
Etter 5 minutt kom ei dame som var sånn bilettkontrollør, og ba om å få se bilettene våre. Alle fire viste vi stolt frem bilettene våre, sjelglade for at vi kunne vise at "jada, selvsagt har vi biletter!"
Togdama trakk pusten dypt, og kikket overbærende på oss. Og så snakket hun rolig og tydelig, som om hun snakket til en femåring.
-Altså, for det første så sitter dere på 1 class nå, og bilettene deres er til økonomi class.
-Åhh... Hææ? Ojsann....
-Men det er i orden, jeg skal ikke hive dere ut.
-Åhhh...
-For det andre så kan ikke bagasjen deres stå slik, for den sperrer jo hele midtgangen.
-Hmm...jooo.Jaaa.... (Vi nikket samtykkende)
-Grunnen til det, er rett og slett at dersom det skjer noe, og den lille manden der inne (pekte mot lokomotivet) må løpe ut, så faller han over all bagasjen deres.
- (Mamma) Ja, sannsynligvis gjør han det.
-Ja, det gjør han! Derfor skal jeg la dere sitte her dersom dere plasserer bagasjen mellom setene heller.
-Åh ja. ja.. .tusen takk. *mumle i kor*
Etterpå lo vi godt. Ikke rart vi hadde syns det var så fint der. *fnis* Og så lo av "Den lille mannen der inde", og lurte på hvor liten han egentlig var.
Strålende fornøyde turister på 1 class!
Vel fremme på Missionshotellet Nebo sjekket vi inn. Mamma og Julia fikk rom nr 129, og jeg og Mari-Lene endte opp på rom nr 105.
Det var godt å få skoene av seg, og få slappe av en stund. Det første Mari-Lene gjorde var å sjekke hvilke tv-kanaler som fantes på den bittelille tv`n. Og etterpå kom Mamma innom og hjalp oss med å bestille internett online.
Vi la merke til det store bildet over sengen, og syntes det var et pussig bilde. Det hadde noe med en begravelse å gjøre, eller kanskje det var hotellets måte så si "vi håper dere får sove godt her" på. Oppe i hjørnet var det en liten mann som fløy avsted, og vi var selvsagt hellig overbevist om at det måtte være "den lille manden" fra toget.
Bildet med "den lille manden".
Deretter pakket vi ut toalettsaker og sånn, og mens Mari-Lene kikket på tv, lå jeg og skrev kladden til denne reisebloggen.
Sjekke tv-kanaler!
Mari-Lene teller penger!
Plutselig kom Mamma på besøk igjen, for å høre om vi skulle ta en tur ut og kikke litt. "Snill" som hun er, så klatret hun opp på rumpa mi og sto der og hoppet. Hun kallte det massasje. Jeg kallte det massakre!
Mammas spesial massasje!
Da Julia hadde dusjet, og spist kakemenn tuslet vi en tur ut. Vi gikk forbi Tivoli, og var en tur innom den søte bamsebutikken. Jeg tror det må være den søsteste butikken jeg har vært i noen gang.
På vei hjem stakk vi innom den lille kinaresturanten på hjørnet, og fikk oss noe mat. Jeg bestillte innbakt kylling med sursøt saus. Det var egentlig helt grei mat, men sausen smakte egentlig litt for mye ketchup etter min smak.
Vi ble ganske mette, og temmelig trøtte etter middagen. Mari-Lene gjespet høylydt, og lurte på hva klokken var. Den viste seg å være kvart over 5, altså var det fortsatt en god stund til leggetid.
Vi fikk regningen, og der prøvde Mamma seg med å betale med en norsk 20 kroning. Det gikk selvsagt ikke. Mamma kikket på 20 kroningen, og blånektet på at den var norsk. Hun har tydeligvis problemer med synet, for den 20 kroningen var like norsk som oss. Haha...
Tilbake på rommet slappet vi av i fred og ro, helt Mamma og Julia dukket opp igjen. Julia og Mari-Lene tuslet over på togstasjonen, og var innom en "glitter" butikk der, og kjøpte noen fliseklemmer, for det bare måtte de ha!
Resten av kvelden slappet vi bare av på rommet. Klokken 22.00 sov vi begge søtt.
Viktig å sjekke FarmVille selv når man er på ferie!
He he! Veldig bra!
SvarSlett